Mange kommuner har rammeavtale med et stort vikarbyrå. De bestiller en sykepleier med norsk erfaring — og får tilsendt noen med utenlandsk bakgrunn, begrensede norskkunnskaper og liten kjennskap til norske systemer og rutiner. Det skjer oftere enn de fleste tror.
En rammeavtale regulerer pris og betingelser — men den garanterer ikke kvaliteten på den personen som møter opp. Hvis vikaren ikke oppfyller de faglige kravene du har stilt, har byrået misligholdt avtalen. Du har faktisk rett til å avvise vikaren og gå andre steder — selv om du har rammeavtale.
Dette er noe mange kommuner ikke vet.
En vikar kan ha gyldig norsk autorisasjon, men aldri ha jobbet i norsk helsevesen. Det betyr ukjente journalsystemer, ukjente rutiner, ukjent kultur — og en ekstra belastning på de faste ansatte som må veilede og følge opp.
Manglende kjennskap til norske systemer og praksis er ikke bare en praktisk ulempe — det kan i ytterste konsekvens gå ut over pasientsikkerheten.
Helsepersonelloven krever at helsepersonell kan kommunisere forsvarlig med pasienter og kolleger. En sykepleier som ikke snakker norsk oppfyller ikke dette kravet. Likevel sendes slike vikarer ut — fordi byrået har noen tilgjengelig og leveringspresset er stort.
Vi sender ikke noen ut på oppdrag uten at vi vet at de kan jobben. Ikke fordi vi må — men fordi vi mener det er den eneste måten å drive et seriøst vikarbyrå på.